» Førstesiden

» Om meg
» Om hesten min
» Blogg
» Gjestebok
» Oppdateringer

» Morganhesten
» 
Rasestandard
» Annet nyttig om hest

» RWR
» WRAN
» ASIN
» Andre linker

 

Santanas Cheyenne, ei dame med tro på seg selv

Santanas Cheyenne, eller My som hun kalles til daglig, er ei rød hoppe av rasen Morganhest. Like sikker på seg selv som vakker er damen, og hun vet å si fra hva hun mener om saker og ting!

My er født en dag en mai-dag i 2001 på Illseng Ridesenter. Mor Tanja ville ikke føde uten at opdretter Lise var tilstede. Hun var ute i stallen og så etter med jevne mellomrom, men siste gangen sa Tanja klart fra at det var ikke å gå igjen, for her skulle fødes. Og ut kom en liten, skjønn bylt som skulle gjennom mye mens hun vokste seg stor og vakker.

Lille My skulle være betaling for Tanja, og My ble sammen med Tanja sendt til sin eier for å gå på utegang til Lille My ble stor nok til å klare seg selv. Heldigvis for begge hestene reiste Lise på besøk til mannen; tanja var så tynna t hun hadde mistet melken og Lille My var meget tynn og avmagret.

Lise hentet begge hestene hjem til seg selv og begynnte på den strevsomme oppgaven det er å fôre opp et føll. Heldigvis for My var det en hoppe til med føll på stallen og hun  ble melket slik at Lille My også fikk litt melk. Dyrlegen var hyppig på besøk og satte vitaminsprøyter og så etter at alt gikk den rette veien. Dyrlegen mente at hadde Lille My blitt værende på stedet i 14 dager til, hadde sjansen for å redde henne vært veldig liten og han var skeptisk til om hun kom til å miste deler av synet som følge av den dårlige fôringen.
Men det gikk bra, takket være Lise sin innsatts med melking, fôring og ettersyn til alle døgnets tider den første tiden.
Ikke rart at Lise syntes det vær fælt å selge Lille My, de fikk nok et helt spesiellt bånd som følge av alt dette. Men jeg fikk kjøpe 'gullet' til Lise jeg, og vi hentet henne hjem i februar det året hun ble 2 år.

Rett etterpå ble det kjøpt en flunkende ny hestehenger og bestemt at vi skulle til sambos foreldre på påsketur. Vi måtte jo vise fram dyret, og siden det var mildt og fint og foreldrene til sambo bor på gård skulle ikke det by på store problemer.
Da vi hentet Lille My sto hun jo spikret i gulvet og vi merket ikke at vi hadde hest på hengeren en gang, men ingen tenkte videre over det for hun hadde jo kjørt masse henger før det. I tillegg hadde vi drevet litt med hengertrening på den nye hengeren og hun gikk rett inn og ble stående der. Hva kunne gå galt?
Jo da; det vi ikke hadde tenkt på var at å lukke lemmen bak henne på den helt nye hengeren med 'ny-bil-lukt' var litt i meste laget for en liten hest. My ville slett ikke være der inne alene uten 'mennesket sitt', så da jeg var på tur ut av hengeren klarte hun ikke holde seg i skinnet lenger og fikk panikk. Hun steilet først opp på bommen med frambeina, derfra opp på deleveggen med ene framfoten og da forsvant bakbeina under henne og hun ble liggende på rygg med hodet bakover, helt rolig... som om hun var død. Hun lå med hodet i en merkelig vinkel og det så ut som om nakken var knekt. Det for gjennom hodet mitt at 'det var ikke lenge jeg skulle få ha den hesten nei!'. Vi fikk åpnet baklemmen og skubbet til side deleveggen. Hledigvis pustet hun og hun ble bedt om å reise seg. Etter litt strev sto hesten på beina og vi gikk litt fram og tilbake; nesten like hel var hun, manglet bare litt pels på utsiden av ene koden (mangler fremdeles!).
Lille My ble satt på stallen igjen og slapp å bli med på tur og jeg regner med at hun var en smule støl i noen dager etter rundkastet.

Sommeren 2004 kom vi oss velberget til Alvdal hele gjengen! Vi besøkte Peer Werner på 'Hole in the Wall' og var med på sommerens avsluttende westernstevne der. Vi stillte i klassen Trail at Halter og det endte med blå sløyfe (3. plass).
Før vi gikk inn på banen var Lille-My veldig urolig og ikke så god å holde styr på. Skull ebare spise og ville ikke høre etter hva jeg hadde å si, så jeg tenkte at ja dette går nok strålende!! Men da vi entret banen var hunen helt annen hest, for en
forvandling! Da vi kom av banen var My KJEMPE stolt av sine egne bragder og trodde hun var mors prinsesse. For å være helt ærlig viste jeg ikke at hester kunne bli så stolte over å få sløyfe, som om de skulle skjønne noe av det?! Men så stolt og edel som Lille My ble når hun fikk sløyfe har overbevist meg om at hester skjønner mer enn vi tror...
Og det var jo ikke som om det var noen super plassering heller; det var tre hester i klassen og vi ble sist. ;o)

Høsten 2004 flyttet vi inn på ny stall i kanten av Lillehammer. En koselig stall med plass til 5 hester. Her skulle det bli flott og være! Nå ble det ikke helt sånn, for det vi syntes var fine luftegårder opp lia bak stallen før snøen kom, viste seg å være rene rutsjebaner på glatt vinterføre. Det bokstavelig trillet hester gjennom gjerdet flere ganger den vinteren. Lille My var intet unntak og var så u-heldig å få en gjerdestolpe mellom bakbeina i det hun rutsjet gjennom gjerdet. Det ble det rifter som måtte syes av. Dette skjedde jo selvfølgelig dagen før hovslageren kom og skulle sette på broddsko...
Heldigvis grodde sårene og Lille My bel ikke halt. Likevel slet vi med en bakfot som var hoven 'av og på' til langt ut på våren. Dyrlegen mente at det var best å ikke aktivisere mer enn det hun aktiviserte seg selv, noe som satte stopper for våre første planer om innridning.
Dagen etter gjerde-stuntet kom hovslagermannen og satte på sko med brodder. Dette var en lettelse både for hesten og meg, helt til Lille My greide å tråkke seg i kronranda med ene brodden. 2 ganger i samme hullet til og med! Første 
 gang gikk det slett ikke værst og jeg trodde at hun hadde lært å pare beina sine, men nei; andre gang ble det er skikkelig hull som blødde og jeg kunne bare håpe at etterveksten ville bli normal.
Heldigvis vokste hoven uskadd ut og hullet forsvant nedover og nedover på hoven og ble spikket av ca 1 år etter på.

Denne vinteren lærte også Lille My at å stjele mat fra sultne Fjordinger ikke er så lurt, det ender fort med kutt og skader. Ene morgenen etter utslipp hørte jeg et hyl, et spark som traff godt og et stønn. Det var noe med lyden av sparket som traff som gjorde at jeg inn i luftegården og kjente over hesten min i mørket. Jeg kjente ingen ting og skulle bare klappe henne litt på skulderen før jeg gikk igjen da hånden min traff noe uten hud. I lyset fra mobilen så jeg at flengen var på størrelse med håndflaten min og at hele hudlaget hadde løsnet fra muskelen. Så var det å ringe dyrlegen igjen da... Hudfliken ble sydd fast både innvendig og utvendig og antibiotika ble foreskrevet. Huden grodde faktisk fast igjen og i dag er det ingen synlige merker etter sparket.

Så kom sommeren kom og hesten skulle på sommerbeite. En tid som jeg tror både hester og eiere gleder seg til. I den forbindelse strekker vi hver vår noen meter med strømtråd sånn bare for at hesen skal holde seg der vi setter den. Vi pleier først  å sette My i hagen rett nedenfor huset, for vi får ikke lov å slippe henne på joret før sauene til bonden er vel plassert på fjellet for sommeren. Nå hadde det seg slik at vi akkurat var tomme for høy og det lille gresset som gror i hagen oppspist da sauene forsvant til fjells. Da måtte det bare gjerdes i huj og hast, og gjett hvem som var liggende den dagen og ikke helt i form; jepp, meg. Derfor skulle min far være snill å strekke strømtråd slik at hesten fikk gress.
I 'gutua' fra hagen og ned til jordet lå det en tråd med strøm på, men min far tenkte at hesten kom ikke etter ned der så lenge grinda var igjen og han skulle bare snike seg fort gjennom. Den er litt vond å få opp, den grinda, og mens han sto å fiklet med låsen kom My etter nedover. Trenger jeg si at hun fikk strøm? Det fikk hun! Hun hoppet opp, skled på magen over ryggen til far som lå klemt over grinda, slo kollbøtte og landet på nakken og ryggen i steinura nedenfor.
Far fikk krabbet seg innom for å slå av strømmen og videre opp til huset. Der ble han sittende på nederste trappetrinn i trappa opp til 2. etasje og ropte på meg.
Jeg ble selvsagt redd, ha satt jo der meg sund skjorte og blod på brystet og stønnet. "Går det bra?" spurte jeg og han stønnet at det gjorde det og at jeg måtte se til hesten! Redd for å gå fra min far spurte jeg om han trengte noe, men det gjorde han ikke og ba med instendig gå å se til hesten!! Jeg gav ham telefonen og bad han ringe meg på mobil om han ble værre og løp ned til jordet.
Der fikk jeg se en noe snål hest som sto midt på denn grønne eng og så ut til å slite med seg selv. Sint, frustrert og litt redd så hun ut til å være, men så begynnte hun å bukke som en rodeo-hest og til slutt kom et skikkelig bakut-spark og hun ristet fornøyd på seg og begynnte å spise.
Jeg sjekket henne og det manglet to små dotter med pels og så var hun litt øm i krysset. 1 uke senere var hun smertefri og siden har jeg ikke merket noe på henne.
Min far slet med en øm side en stund, jeg antar at han hadde brist i et par ribben. Men sårene grodde, skjorta ble erstattetmen og smertene gikk over på noen uker .
FLAKS! ..for både mann og hest!

Sent på høsten 2005 flyttet vi til en privat stall litt nærmere hjemme. Stallen har 10 bokser og 4 spilt. De som driver stallen har selv en haug med Nordlands/Lyngshester og noen traver-gutter som er ferdige med å gå løp. Vi trives kjempe godt og treningsmulighetene er betydelig bedre der (det går også rykter om at til høsten står ny, fin utendørs ridebane feredig).

Vi startet på innridningen igjen den høsten og det gikk kjempe fint. Lille My var snill som et lam og jeg frydet meg over framgangen. ...helt til jeg oppdaget at jeg var gravid. Jeg er av de som ikke blir syk, men kjempesliten og gav opp videre innridning den vinteren med planer om å ta fatt igjen med en gang babyen var født. Nå er det slik at man vil gjerne ta det litt med ro i etter kant og kose seg med barnet, og jeg var slett ikke i så god form heller som jeg hadde trodd, så det varte en stund før jeg orket å ta fatt igjen.

My (som ikke lenger blir kalt Lille My fordi hun har vokst seg så stor de siste to årene) gikk med broddsko i vinter og det gikk aldeles helt strålende! Noen 'skrubb' på hoven etter broddene var innimellom å se, men ingen tråkk. Positivt! Og vi har begynnt på igjen med innridningen, som går som en drøm, det var liksom bare å fortsette der vi slapp. Jeg føler nå at vi er klare for en liten tur i skogen, noe jeg tror My vil sette pris på for hun trekker mot skogen hele tiden når jeg rir henne.

Sommeren 2007 ble en fin sommer. My sto på beite i skogen med sommer-venner; ei gammel døla-hoppe og en viril voksen araber-vallak. De sto rett ved huset vårt og jeg hørte dem med jevne mellomrom. Det er godt å ha henne i nærheten og kunne ta seg en tur på beitet for å snuse på hestelukta når savnet melder seg. 
Det ble også en tur til seters på hele familien. Det ble bare en liten ride tur, men My koste seg med utsikten og å erte litt på kuene, kvigene og kalvene.
Selv om jeg ikke fikk ridd like mye som jeg hadde håpet, så var de turene vi hadde rett og slett knall! Jeg ble kjempe positivt overrasket over hvor snill My var, og alt arbeidet fra bakken betalte seg virkelig! Det var stort sett bare og sette seg opp og ut på tur. Det eneste minuset jeg oppdaget; My vil ikke hjem. Hun ville ut på tur og synes det var så topp at hun ikke ville hjem! Men det er ingen fare, hun tuslet så pent etter meg når jeg står av og går hjem ;o) 

Sommeren endte ikke så godt for vår del; My ødela bakfoten sin ganske mye. Antagelig har hun hengt seg fast i gjerdet, men det er det ingen som vet. Et lite kveldsbesøk på høst beite ble til mange timer i mørten med dyrlege og transport hjem til stallen. Hun haltet ikke så mye (antar at såret plaget henne en del da det begynte å gro og at det var derfor), men såret ville ikke helt gro. Vi hadde dyrlegebesøk to ganger for å fjerne sting og arrvev etterpå, og sakte men sikkert grodde det seg til et stygt, stort arr på foten. Men der virker i hvertfall!! *puh*

Midt oppi dette byttet vi stall igjen, til noe som skulle bli ganske knall etter mitt hode, som viste seg å bli et sant lite helvete en stund. Men tålmodighet lønner seg og plutselig var det stallen med stor S igjen. Nå trives vi kjempe godt både My og jeg. My står ute fra tidlig morgen til sein kveld i flokk med 5 andre hester og stortrives sammen med "gamlekjæresten" Påsan. Hun har fått vintersko på frambeina (var for kort på bakhovene) og jeg har enda ikke sett et eneste merke etter brodder på høvene hennes. Hun er blid, rolig og trivelig. Vi har vært ute på noen små-turer og flere skal det bli nå som jobbsituasjonen min har stabilisert seg og det lakker mot vår.

Jeg har jobbet hardt med meg selv og My for å være der vi er i dag, jeg har vært på en del kurs for å lære mer og det har betalt seg. Det er slitsomt å jobbe med hester som har så stor tro på seg selv som My, men så lærer man masse om det å håntere hest også. Jeg har funnet ut at det er alltid noe å ta med seg fra et hvert kurs som handler om hest; noen kurs er bare helt fantastiske og man lærer masse positivt, mens på andre kurs lærer man hvordan man ikke har lyst til å drive med hest...

Håpet er at vi skal bli en virkelig sammkjørt ekvipasje som så og si leser hverandre tanker slik at vi kan ha tonnevis med moro i mange år framover. Kanskje vi blir å se på konkurransearenaen også en gang i framtiden? Hvem vet!

Se stamtavle
Tibake til førstesiden

 

 

 

» Man bør ikke tivnge en hest til å lystre, men få den til å ønske å være sammen med seg.
                          (noe å tenke over)


 

morganhorse.no • Olrun Haugen © 2007